om eksamen, gamle, golne koner og menn og sånn

Jeg takker Gud og fysiotereapauten min for at jeg på onsdag klarte å skrive en 7 siders lang eksamen på maskin, etter først å ha skrevet ut tre kladdebøker med notater. For et halvt år siden satt jeg storgråtende på bussen fra stavanger til mandal, fordi legen sa at det ikke fantes håp for hendene mine. Etter å ha skrevet et ord hadde jeg vondt i en dag etterpå. I dag, to dager etter eksamen, er jeg uten smerter, og med stor glede har jeg tatt fram mine gamle mediekunnskaper og lager nå brosjyrer og innbydelser for kirken. Herlig!

Har egentlig hatt en nokså innholdsmessig dag...

Klippet meg for første gang siden Brasil! :S

Var på bønnemøte i kirken med de gamle damene på Ålgård. Dette er virkelig en del av de høydepunkteneman har i løpet av et år, i og med at det ikke er så ofte jeg får være med dem. Men å se at gamle damer er så brennende i troen som disse damene er, gir meg håp om at også jeg kan klare å stå løpet helt ut. Dagens ungdom, dere skulle visst hvor mye disse gamle ber for oss ungdommer! Kanskje burde vi bett litt for dem også, en skal huske på at de sliter med både den ene og den andre sykdommen....

Var på lovsangskveld på misjonshøyskolen. hmmm...jeg sliter litt der altså... Så vanskelig å se at Gud er den samme, på skolen, på ungdomsmøter i babben og på bønnemøter med de gamle koner. Så altfor lett det er å henge seg opp i formen! Hvorfor i all verden må jeg stå for å lovsynge Gud? Han hører da like godt om jeg sitter. (som jeg forsåvidt klarer utmerket på et lovsangsmøte i babben en kveld jeg er trøtt i beina..)Likevel irriterer meg det grenseløst at en ikke lovsynger Gud stående på misjonshøyskolen, og i respekt for de som satt bak meg ville jeg helst ikke reise meg heller. Men det som irriterer meg mest er at irriterer meg over at jeg ikke kan reise meg å lovsynge! Hvorfor ikke bare tilbe Gud, han fortjener da det uansett!

Iallefall hadde en gammel grå mann en veldig bra tale om å ikke fremheve seg selv, noe han selv var et utmerkende eksempel på. En gammel grå mann det nok aldri hadde falt meg inn å se to ganger på. Og der satt jeg sminket og nyklipt med et tonn med spray og skum i det liksom "krøllete" håret mitt og tenkte, med en smule dårlig samvittighet fordi jeg faktsik ønsker at folk skal se meg, at gid jeg bare var en slik gammel dame som mine kjære bønnevenner fra morgenbønnen min. En gammel dame er liksom søt uansett om øynene er skjult bak tusen rynker, håret er grått og tynt og klærne (vel ja...alle vet hvilke klær gamle koner bruker...kan ikke forklares, men er nok allerede oppdaget) Mine bønnepartnere i dag er så absolutt tusen ganger vakrere enn oss sminkte ungjenter med stramme bukser og påsveist kinesisk hår. Med en snodig hatt på hodet, et blomstrete sjal og en bibel hånden slår de i mine øyne en hver supermodell. Og med et brennende omsorgsfullt hjerte ber de for oss ungdommer og sine gamle, syke venner og ektemenn, leser de i andaktsboka hver morgen (selv om de synes det er vel tidlig å måtte stå opp til bønnemøte klokken 10, har de alltid et bibelvers å dele fra morgenstunden sin med Gud) Nei, litt heder og ære til de gamle grå! Det fortjener de!! Vi har mye å lære, og et håp å se fram til :)